En anleggsslusk har abdisert

I hver meter tunnel ser den nyslåtte 70-åringen fullførte prosjekter, milepæler, kolleger og varige vennskap. Den gylne medaljen for lang og tro tjeneste, som han nå kan smykke seg med, rommer også alt dette.

Ingeniør, byggeleder, prosjektleder, prosjektsjef. En anleggsslusk kan ha mange navn. Titlene speiler utviklingen hans. Knut Edmund Knutsen, anleggsarbeideren fra Heddal i Notodden kommune, har håndtert utallige problemstillinger og satt sammen ulike mennesker til sterke prosjektorganisasjoner.

Når han stiller til intervju i sin siste arbeidsuke, påpeker han raskt at tittelen anleggsslusk er en hedersbetegnelse.

Startet som grautkokk i nord

Den røslige arbeidskaren røper at han fikk sin første arbeidserfaring ved et storkjøkken. For i militæret foretrakk han kokkelering framfor å fly i terrenget på Evjemoen.

– Så jeg ble faktisk kokk da jeg kom videre til Porsangermoen. Der lagde jeg mat i store porsjoner. På lørdager var det graut i store baljer til mange hundre mann, humrer Knut.

Kanskje var det denne perioden som gjorde at han senere søkte seg til jobber langt hjemmefra, over hele vårt langstrakte land? Knut skulle de neste 46 årene leve og jobbe langt unna Notodden – der han alltid har hatt hjemmet sitt.

Fra fellesmeieriet til anlegg

Begynnelsen på 46 års arbeidslivsreise begynte med stillingen som stikningsingeniør, også kalt landmåler. Det var hos firmaet Ingeniør Thor Furuholmen AS, som siden ble til Selmer Furuholmen, i dag Skanska.

– På Fellesmeieriet på Grorud fikk jeg den første jobben min, etter å ha fullført det siste året av ingeniørutdanninga i Trondheim i 1972, forteller Knut.

De siste 30 årene har bygging av jernbanetunneler fylt dagene – for NSB, Jernbaneverket og Bane NOR. Knut er en arbeidskar på snart 70, som ikke har vært syk en eneste dag. Den gode helsa er han takknemlig for.

Bar viltet hjem før jobb

Etter den første tiden på Fellesmeieriet, spurte sjefen om han ville på anlegg. Etter det jobbet Knut med fjellsikring, bygde dammer i forbindelse med kraftutbygging. Han havnet først i Aurland på Vestlandet, der vennskap ble knyttet for livstid med flere av kollegene.

Her ble Knut innbygger også på papiret, og skatteyter til kommunen. Motivasjonen var å gjøre noe han hadde vokst opp med; å jakte.

– Faren min var elgjeger. Dermed hadde jeg jo peiling på jakt og slakting.

Som innbygger fikk han fellingstillatelse og reinsdyrkvote.

– Jeg gikk i fjellet aleine.  Det hendte jeg skjøt reinsdyr, da måtte jeg bære det hjem før jobb på ettermiddagen, forteller Knut.

Velkommen anleggsslusk

Han forteller om kontakt med mennesker fra bygd og by, med felles liv på anleggene. Arbeidsplassene var smeltedigler av mennesker som delte liv i korte eller lengre perioder. Knut ble i Aurland i fem år i forbindelse med kraftutbyggingen.

– Men veibygging på fugleøya Runde utenfor Ålesund hørte også med. De neste årene var jeg i Nord-Norge som anleggsleder innafor Kjøpsvik, innerst i Sørfjorden der Norge er på sitt smaleste. Jeg reiste dit for å sikre fjell i stasjonshallen og bygge kraftanlegget Sørfjord 2, forteller Knut.

Her ble han fraktet med ferje over fjorden på somrene, helikopter og beltevogn på vinteren. Den nå drevne anleggsslusken ble i fem år på ulike prosjekter i Narvik, Fauske og Bodø.

– I nord er folk trivelige, imøtekommende og lett å få kontakt med. Der var det ingen demonstrasjoner mot utbygging, anleggsslusken var velkommen!

Brakkefamiliene

– Jeg har bodd mange steder gjennom livet, men barndomshjemmet i Heddal på Notodden har alltid vært hjemmet mitt, sier Knut.

Den største forskjellen han ser fra tidligere anleggsliv til nå, er at folk bodde mer på brakkene. Friordninger som gir mulighet til lengre perioder hjemme, eksisterte ikke.

– Det ga et helt annet miljø på brakka og i kontorene. Folk jobba og bodde sammen. Det var mange brakkerigger, flere kokker – og det ble et miljø. Kokkene var ofte damer, og det hendte jo at det ble familier av sånt, sier Knut.

Han tror ikke det ville fungert å leve på denne måten i dag.

– Det ble noe helt annet med familieliv den gangen. Det hendte at de som hadde familie hjemme fikk besøk. Men var det festligheter i bygda dro vi dit, og det gjorde at mange ble igjen i bygda da anlegget var avsluttet.

Fra kraft til jernbane

Knut har også sveipet innom oljebransjen, og var anleggsleder ved den siste Mongstad-utbygginga på 80-tallet. I 1990 begynte Knut i NSB. Slik gikk han over fra entreprenørenes til byggherrens side av bordet. Fra å kraftutvikle Norge skulle han nå bygge jernbaneland.

– Norge fikk øynene opp for jernbanen på 90-tallet. Det hang sammen med at samfunnet ble mer bevisst på å ivareta miljøet. Med Finsetunnelen begynte vi virkelig å bygge og utvikle jernbanen igjen.

Etter å ha skålt i brune dråper for å ha fullført Finsetunnelen, jobbet han videre på Bergensbanens høyfjellsstrekning.  Det ble bygging på banen mellom Haugastøl og Finse, forlenging av krysningsspor på Hol, Torpo og Gulsvik.

De ansattes ve og vel

Utfordringene har vært kompliserte både under bygging i høyfjellet og i mer urbane strøk. Det fortelles om patenter og løsninger utviklet av kloke hoder – der Knut var en pådriver.

Med kunnskap samlet gjennom 46 år på anlegg, kan Knut sveipe innom de fleste fag og fortelle hva som har endret seg. Fra gjennomføringen av oppgavene, til krav rundt helse, sikkerhet og arbeidsmiljø – og det ytre miljøet rundt anleggene.

En ny tankegang

Han forteller om hodepine av dårlig tunnelluft etter sprengninger. Om enkel fallsikring ved jobbing i flere hundre meters høyde. Knut har ikke lyst til å fortelle om ulykker og uhell, men legger ikke skjul på at det har skjedd.

– Vi er bemannet på en helt annen måte i dag, og vi tar hensyn til de ansattes ve og vel i gjennomføringen av prosjektene våre. Når det gjelder forurensning og utslipp, hadde vi en helt annen tankegang tidligere, sier Knut.

Han ser at det er mindre ulykker i dag, med lavere alvorlighetsgrad enn i starten av karrieren hans.

– Når det skjer noe i dag, er det en årsak - vi ser sammenhengen med regler og krav som ikke er fulgt.

Beslutningsdyktige ledere

Knut berømmes for sin evne til å sette sammen gode team. Det sies at han leder på en måte som gjør folk beslutningsdyktige og rake i ryggen.

Det fortelles om gode diskusjoner, til tider uenighet i rommet – men alltid respekt og en felles linje utad. Det har gjort gode ledere av de Knut har rekruttert og jobbet med.

– Det er viktig å stole på egne beslutninger, sier Knut, og forteller om da han jobbet på Finse og Gråskallen, med analoge linjer og kun ukentlig kontakt med Oslo-kontoret.

Når nye folk skal sette spor

I hans siste arbeidsdager i Bane NOR er en stor omorganisering på gang. Det tar han med stoisk ro. Slike har han vært en del av tidligere.

– Prosjektene har måttet leve for seg sjøl, og ikke blitt så påvirket av alle endringene som skjer. Det går i rykk og napp. Jeg ser en slags endringssyklus. Nye folk skal sette spor, vise hva de tror på – endringer skjer, vi har vårt fokus og retter oss etter og følger opp endringene. De fleste kontraktsmessige diskusjoner må uansett løses på stedet, sier han.

Hjerte for mindre kontrakter

Nettopp slike diskusjoner og oppfølgingen av kontrakter fra begynnelse til slutt er noe Knut liker å engasjere seg i. Her har han fortsatt noe å lære og erfaringer å høste.

– Det har vært gøy å være med på å inngå nye kontraktsformer, blant annet med mer konkurransepreget dialog med entreprenørene – det er bra å få innspill fra de som er kvalifiserte for oppdragene, sier Knut.

– Men jeg likte godt tidligere tiders mindre og flere kontrakter, den gang flere entreprenører fikk mulighet til å bli med og konkurrere om kontraktene vi hadde ute i markedet.

Han er stolt av uenigheter han har fått bidra til å løse.

– Jeg har opplevd store forskjeller mellom entreprenøren og oss, men vi har blitt enige. Det har hendt retten har satt et forlik, mens vi har gjort andre avtaler som partene kunne leve bedre med, sier Knut.

Slutt på pendlerlivet

Knut har sørget for god vekst av nye generasjoner ansvarlige anleggsslusker. De skal fortsette å bygge fremtidens jernbane.

Nå ser han fram til en ny tid der han ikke pendler lenger. Der frua og bonussønnen har kommet i hus på Notodden. Vi aner kokkelering, jaktopplevelser – og en ny garasje.

– Alt er en overgang! Det blir nok å følge opp, lover Knut.

Han har snakket lenge nok nå. På tide å komme seg ut til lyden av et anlegg, i hans siste arbeidsuke.

Flere nye ansvarlige har tatt over stafettpinnen hans, og fullfører nå Drammenstunnelen. I tråd med planene Knut har vært med på å legge.

...og dette har Knut å se tilbake på:

Som ansatt i Furuholmen/Selmer – Furuholmen:

•  Kraftutbygging på Aurlandsanleggene. Tilløpstunneler til kraftstasjonen på Aurland 2 og 3.  Trykksjakter til stasjonsområdene. Selve stasjonshallene.
•  Kraftutbygging i Sørfjorden (innenfor Kjøpsvik): Tilløpstunneler, trykksjakter og stasjonshallen.
• Tunnelhall Reitan, Bodø.

Som ansatt i NSB/Jernbaneverket/Bane  NOR:

• Finsetunnelen.
• Tunnel ved Kongsnut
• Gråskallen inkl. krysningsspor
• Tanumtunnelen.
• Skaugumtunnelen
• Bærumstunnelen
• Romerikstunnelen
• Holmstrandporten
• Tilbudsevaluering Ulriken tunnel
• Drammenstunnelen