Nordover – på jakt etter is og snø

Det er morgen i Mo. Byen ligger badet i solskinn, innerst i Ranfjorden. Gradestokken er på den blå siden av null når en gul arbeidsmaskin tøffer ut på Nordlandsbanens spor. Kursen settes nordover.

– Vi har en kost foran og en plog bak, så vi får ryddet sporet. Det er spesielt viktig at ikke sporvekslene snør igjen, forteller Geir Moum.

Når E6 stenges, går toget

Moum er fører av LTR 17 Windhoff, der forkortelsen LTR står for «lastetraktor revisjonsvogn». Med seg på turen til Fauske har han kollegaen Sindre Ytregård. Han styrer kosten foran og speider etter issvuller i skinnegangen. Dukker det opp noe, må det fjernes med hakke eller salt. Det skal heller ikke legge seg store snøfonner langs sporet.

– Vi klarer å ta vekk det meste selv. Men er det noe vi ikke får fjernet, gir vi beskjed til Spordrift som kan sende ut en annen maskin, forteller Ytregård.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Arbeidet hindrer at is og snø vokser seg over skinnegangen, noe som i verste fall kan føre til avsporinger. Det hender at veien over Saltfjellet må stenges, men banen holdes stort sett åpen.

– Jernbanen har vel vært stengt en gang i vinter. Det skyldes faktisk mildvær og rasfare. Når det gjelder snø, har vinteren vært ganske snill her, forteller Moum.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Denger løs på isen

Arbeidsdagen er godt i gang og LTR 17 nærmer seg Dunderland. Under den klare, blå himmelen står det en sky av hvitt pulver bak arbeidstoget. Plogen samler opp snøen og kaster den i bølger til begge sider, vekk fra sporet.

Så er det stopp. For underveis venter en av oppgavene som dessverre hører med langs veier og jernbane. En elg har blitt truffet av et tog og ligger død ved sporet. Den løftes om bord med den påmonterte kranen og skal fraktes til en foreløpig hvileplass.

– Dette er ikke hyggelig, men det er en nødvendig del av jobben. I sommer ble det satt opp viltgjerder langs deler av strekningen, og det hjelper. Vi ser ofte dyr langs det gjerdet, som ikke lenger kan ta seg inn mot sporet, forteller Moum.

Det tar ikke lang tid før neste stopp. I Ildhullia tunnel henger det lange istapper ned fra det lave taket. Ytregård tar resolutt affære. Med et langt spett slås isen ned.

– Vi må passe på at ikke istappene vokser seg lange. Da kan de treffe og knuse frontruta på togene som kommer kjørende, og det er ingen hyggelig opplevelse for førerne, forklarer Moum fra førerplassen, mens kollegaen står bakerst på lasteplanet og denger løs. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Skinnesliping og snøfresing

Fra Dunderland stiger vi med terrenget sakte, men sikkert, oppover. Vi ser kritthvite topper rundt oss. De minner oss om hvor vi er på vei. Det er gnistrende klart vintervær. Likevel snakkes det i deler av landet om vårmåneden mars. Her minner kuldegradene, sola, den blå himmelen og snøen mest om slik vi drømmer om at påskefjellet skal være.

– Dette er en fin jobb. Her er ingen dager like, og vi har en fantastisk utsikt fra «kontorplassen», sier Moum, mens han setter på seg et par solbriller som beskyttelse mot det skarpe lyset.

På Ørtfjell må vi ut av hovedsporet. Nordlandsbanen kommer med passasjerer nordfra og vi må ta en rast på et sidespor. Her pågår det vedlikehold, sveising av skinner og mer snørydding på stasjonen. En ombygd gravemaskin (Liebherr 924) freser vekk de høyeste snøkantene langs sporet. 

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Til fjells!

Nordlandsbanen fyker forbi, og vi er igjen klare for avgang. Nå nærmer vi oss Saltfjellet med stormskritt. Her skal vi krysse polarsirkelen. Ikke bare én, men tre ganger, takket være et spor som svinger seg rundt i terrenget. Dette er ingen autostrada rett til fjells, men tida går fort med en sånn utsikt. Ser vi østover ligger Sverige bare noen kilometer unna, her i den smaleste delen av landet.

– Åh, det er flott her, sier trønderen Moum, mens nordnorske snødekte topper fyller panoramautsikten fra førerplassen.

Så er vi oppe på Bolna og terrenget begynner å flate mer ut. Men ikke mer enn at den tidligere stasjonen deler navn med en høyreist topp i nærheten. Fjellet Bolna rager 1460 meter over havet. Jernbanens Bolna nøyer seg med 549 meter, og det er her skal vi forlate snøruta.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Med tråkkemaskin langs sporet

LTR 17 fortsetter videre over fjellet og ned til Fauske. I kveld returnerer maskinen til Mo i Rana med ny bemanning, men med samme oppdrag. Og sånn går no dagan med snørydding i vinterhalvåret – som her på Saltfjellet innebefatter både mars og april måned.

Mens våre kolleger tøffer videre, setter vi oss i en tråkkemaskin med plog for å se hvordan den brukes til å fjerne snøhauger langs sporet. Når det kommer mer snø eller vind, kan toppene fort vokse seg til store skavler som truer med å stoppe togene. Tråkkemaskinen jevner ut og tar av toppene. Den er en del av maskinparken som bidrar til å holde Nordlandsbanen åpen gjennom vinter og tidlig vår.