Vi henter styrke fra fortiden, i troen på fremtiden

Tekst: Simen Slette Sunde

De kom fra fattige husmannsplasser. De kom fra skogene og fjellbygdene, innlandet og kysten. De kom fra nabolandet vårt i øst; fra Värmland, Dalarna og enda lenger unna. De brøt opp fra hjemplassen. Slengte sekken på ryggen, åpnet døra og kjente det kjølige draget av frisk luft og frihet, på vei ut i verden. Tok landeveien fatt, og valgte seg jernbanen som arbeidsplass.

Når de følte for det, dro de videre til neste anlegg. De var omreisende med trælete never, med faste grep om spader, dynamitt, blytunge sviller og skinner av jern. Kvinnene var kokker på møkkete, iskalde brakker. De var ikke eid av noen, de var sterke og stolte arbeidsfolk. De ble kalt for slusker og rallare. De jobbet hardt, festet og drakk, sloss og svor.

Og de bygde jernbanen vår. Vi er dem en stor takk skyldig.

Hvem bygde tunnelene?

Hvem bygde tunnelene,
som går gjennom fjellene?

Hvem bar sviller av tre,
hvem la skinnene ned?

Hvem ryddet seg vei,
gjennom skog, over hei?

Hvem skapte bruene
– som spent mellom land, speiles i vann?

Det var ikke vi. Det var langt før vår tid.

Vi arvet et spor gjennom karrig land.
Bygget av rallarens hardføre hand.

Jern ble vår vei over frossen mark,
bygget av never så rue som bark.

Når nye spor legges, er målet vårt nå;
arven vi fikk, skal tas vare på.

Vi skal vokte det godt, vi skal drifte det vel.
I morgendis, i den blåsvarte kveld.

–  –  –

Med nye veier og jernbanestrekninger ble det enklere å reise mellom landsdelene. Folk kunne krysse fjell og daler uten å bruke dagevis. Og toget lot seg ikke stoppe av ruskevær. Slik er det fortsatt. For tross signalfeil, skinnebrudd og andre problemer med gamle anlegg: Når veiene må stenges, dunder fortsatt Bergensbanen gjennom snøstormen på Finse. Ofotbanen med sin blytunge malmlast tøffer stadig ned fra Bjørnfjell, inn til Narvik havn.

På 1800-tallet var befolkningen i sterk vekst. Det spiret og grodde rundt de nye transportårene. Hammerslag fra snekring av reisverk ble landets nye puls. Jobber ble skapt, hjem ble til, familier flyttet inn. Slik bidro jernbanen til bygging av byer og tettsteder. Slik ble togstasjonen en motor for datidens byutvikling.

Vi ser den samme effekten i dag: Når vi styrker og utvider kollektivtilbudet, gir det ny vekst rundt stasjonene – i form av bærekraftig og klimavennlig fortetting i sentrum.

Nå går startskuddet for denne utviklingen i Ski. Åpningen av den moderne Follobanen er et nytt kapittel i historien om norsk jernbane. Samtidig er det en milepæl for kommunene i regionen og byen Ski. Prologen er over, fra nå av handler historien om en jernbane i drift og et område i vekst.

Det er ikke rallarne og sluskene vi takker for den nye strekningen. I dag er det færre tunge løft med armkraft. Maskinene har tatt over mesteparten av jobben. Vi har gått fra å være rallare til ingeniører og dronepiloter. Vi planlegger arbeid i tredimensjonale simulatorer, og jobber for å redusere klimaavtrykket på anleggsplassene.

Vår største styrke er likevel den samme som i rallarens dager; menneskene som jobber her. Vår samlede kompetanse og det store engasjementet for å gjøre jernbanen bedre. Vi jobber for at passasjerene skal ha et godt kollektivtilbud, og vi legger til rette for de som kjører togene.

Bane NOR er byggherre for Follobanen. Men vi kan ikke ta æren for denne utbyggingen alene. Andre har gjort våre planer og tekniske spesifikasjoner om til håndfast praksis. Ansatte hos entreprenører og underleverandører har ryddet seg vei, boret seg gjennom fjell, bygget den lange Blixtunnelen og lagt ned skinnegangen. Som alltid er det dyktige arbeidsnever som har omgjort arkitektens tegninger, og våre komplekse krav, til en flott og fungerende Ski stasjon. Dette er folk fra Spania, Italia, Portugal, Sverige, Norge og mange andre nasjoner. Faktisk nesten 40 land til sammen.

Dere bygde jernbanen. Vi er dere en stor takk skyldig.

Stat, næringsliv og kommune – sammen har vi skapt et resultat vi kan være stolte av. Den nye strekningen skal sørge for at folk kommer seg raskt og komfortabelt til skole og jobb, til slekt og venner, mellom tettsted og by. På utslippsfrie spor fra morgengry, til de sene kveldstimer.

Mye har skjedd siden rallarene utførte sitt harde og ofte farlige arbeid. Nå jobbes det under helt andre forhold, med sikkerhet som vårt styrende fokus. Likevel bærer vi historien fra tidligere tider med oss. Og vi deler den gjerne – slik vi håper våre etterkommere vil dele historien om hvordan Follobanen ble til, og sto ferdig, i 2022.

Nå er det tid for å feire. Vi skal glede oss over denne milepælen i norsk samferdselshistorie. Vi skal feste i vissheten om at morgendagens togtilbud spiller en viktig rolle – i utviklingen av et mer klimavennlig samfunn.

Derfor liker vi å si at jernbanen har en stolt fortid og en stolt fremtid.