Nytt kapittel i svensk-norsk industrieventyr

På 1700-tallet ble jernmalm fraktet av reinsdyr fra gruvene i svensk Lappland. Etter at Ofotbanen sto ferdig mellom Kiruna og Narvik i 1902, har mye av transporten gått på skinner.

Det gjør den også i dag, når Railcare T har tatt over stafettpinnen og skal stå for deler av den store malmtransporten til Nordland.

Over to millioner tonn i året

Jernet fraktes på trailer til Pitkäjärvi terminal, sørøst for Kiruna. Der lastes den over på tog, før Railcare krysser over til Norge på Ofotbanen, eller «malmbanan» som strekningen kalles i Sverige. Det skal skje to ganger i døgnet, syv dager i uka, 365 dager i året.

Frakten summerer seg opp til 2,4 millioner tonn årlig, og kjøres på oppdrag fra Kaunis Iron AB, som har inngått en tiårig kontrakt med transportøren.

Sparer klimaet og veiene

Det gjør Railcare T til den 12. virksomheten som har avtale med Bane NOR om frakt av gods på norsk jernbane.

– Vi ønsker Railcare hjertelig velkommen for å overta kjøringen av malm! Generelt ser vi en stor og økende interesse for gods på skinner. Det er gode nyheter for klimaet og det sparer veiene for mye tungtransport, sier Eirik Fure, Bane NORs leder for marked- og kundeutvikling innen godstrafikk.

Han viser til at ett enkelt godstog vanligvis erstatter rundt 30 lastebiler. Når det gjelder transport av den tunge jernmalmen, er effekten trolig langt større.

Pålitelig transport i værhardt land

Railcare er ikke ukjente med malmtransporten i nord. Selskapet har kjørt her siden 2018, sammen med norske Grenland Rail. Nå har de tatt over hele strekningen og kjører for Kaunis Iron frem til 2031.

– Det er fantastisk bra. Jernbanen gir oss god tilgjengelighet i et arktisk klima. Vi kunne aldri fått fram slike mengder på lastebil. Området er værutsatt og i slike strøk er jernbanen mest pålitelig. Her ligger samtidig all infrastruktur til rette for godstransport på skinner, sier Johan Hansén, virksomhetsansvarlig i Railcare T.

FAKTA: Jernmalmen
– et svensk-norsk industrieventyr

For over 250 år siden fant samene en verdifull skatt i svensk Lappland. Det viste seg senere å være jordens største enkeltforekomst av jernmalm, på totalt rundt to milliarder tonn. Malmen har en høy jerngehalt (innehold av jern) på mellom 60 og 70 prosent.

En ting var å lokalisere skatten, noe helt annet var å få tak i den og få transportert den til andre land. Fra 1764 tok en i bruk reinsdyr for å frakte malmen fra gruvene i Sverige.

I 1898 fattet Stortinget beslutningen om at Ofotbanen skulle bygges som statsbane. Dermed kunne malmen sendes til kysten og skipes ut fra Narvik havn. Politikerne satte to forutsetninger for den store investeringen: en jernbane måtte bygges ferdig på svensk side av grensen samtidig og transporten skulle være på minst 1,2 millioner tonn jernmalm årlig.

Det kom rallare fra hele Norden for å bygge jernbanen. Som vanlig for arbeidsfolk var jobben hard og lønnen lav.

Under utbyggingen vokste det fram små samfunn langs jernbanen. På norsk side utløste dette nærmest en «Klondyke-stemning» med butikker, bakeri, kafeer og hotell i Rombaksbotn, nær svenskegrensen. Det tiltrakk seg også tyver, brennvinslangere og «løse kvinner». Rallarmiljøet var tøft og myteomspunnet, og besto i perioder av flere tusen hardtarbeidende mennesker på begge sider av grensen. 

Høsten 1902 åpnet Ofotbanen. På grunn av ugunstig vær ble den offisielle åpningen utsatt til sommeren 1903, da kong Oscar II av Sverige og Norge innfant seg i egen person og erklærte banen for åpnet.

I 1923 ble strekningen elektrifisert, og den var lenge verdens nordligste elektriske jernbane, frem til 2005 da russerne elektrifiserte jernbanen til Murmansk.

I dag transporteres det nær 24 millioner tonn gods årlig på Ofotbanen. Jernmalmen utgjør 22 millioner, og Railcare er en av transportørene. Målt i mengde det er mer enn all annen godstrafikk med jernbane i Norge til sammen.

(Kilder: Visit Narvik, Wikipedia, banenor.no)